Comfort Audio

Jeg har fått låne comfort audio sitt system i en dag. Denne rapporten er basert på denne dagens testing. Det er begrenset for hva jeg får testet. Jeg får ikke testet i alle form for situasjoner. Jeg har for eksempel ikke testet det i forhold til forelesninger, eller i møtesituasjon. Mine meninger er subjektive, og kan neppe overdras til alle. Ei heller er det et mirakel. For de som ikke vet det, har jeg en stk CI, og et høreapparat. Jeg har høreapparatet og CI`n begge innstilt på T.

Lydkvaliteten: Inne på en kontor, i en samtale mellom to mennesker, opplevde jeg at lyden var grei på høreapparatet. Den var ikke spesielt høy. Jeg skrudde på CI og høreapparatet. Da opplevde jeg at jeg måtte skru ned CI. Lyden i høreapparatet forsvant fullstending, selv om jeg skrudde ned CI-lyden. Lyden på CI øret oppleves som god, klar lyd. På høreapparatet opplever jeg at lyden er klar, men jeg får desverre ikke tak på alt som blir sagt, uten å munnavlese, selv om høreapparatet er på fullt. I forhold til CI opplever jeg ikke comfort audo sitt system som godt nok. En vanlig fastmontert telslynge opplever jeg som har høyere lyd.

For at dere skal finne fram til beskrivelsen, legger jeg ut en link med bilder av utstyret, dere kan også bla dere videre til brukermanualene.

http://www.comfortaudio.no/no/Page.asp?PageNumber=211

De apparatene jeg har testet er DH-10, DM-10 og DA-20

Akkurat nå sitter jeg å hører på hjernevask, programmene til Harald Eia. Der foregår pratingen på norsk og engelsk. Jeg kobler til den stasjonære mottakeren DA-20 til PC. Bruker DH-10 som mottaker i slynge rundt halsen. Tilsvarende kunne det vært at jeg hørte på radioen. På høreapparatet på høyre side, hører jeg omtrent ingenting, mens på CI følger jeg godt med hva som blir sagt. Tv-støyen kommer inn, og forstyrrer stemmen noen ganger. Det er lite jeg kan gjøre med. Når jeg henter kaffe, 20 meter unna, og har DH-10 rundt halsen, hører jeg like godt hva som blir sagt, som om jeg skulle vært en meter unna. Jeg testet dette til ca 44 meter, før det begynte med susing(dårlig forbindelse). Hvis jeg hadde hatt dette systemet, ville jeg hørt mye på radio med CI`en. Når jeg etterpå, slår av programmet, og lar DA-20 stå ved siden av PC, men frakoblet. Jeg slår på DM-10 som skal være min bærbare teleslynge. Hvis jeg beveger meg litt rundt omkring, opplever jeg lyden som at den slår seg av og på, og er generelt veldig dårlig. Det sies at dette systemet(DM-10 og DH-10) fungerer opptil 15 meter i fra DA-20. Jeg skal foreløpig ikke motstride dette, fordi jeg ikke har muligheten til å teste dette. Det jeg derimot kan bevitne, er at uten tilleggsmikrofoner er dette ubrukelig som FM anlegg(som f.eks smartlink). Den tar inn alle slags lyder, alt i fra damesko til småprat. Den er med andre ord ikke brukelig til en vennegruppe i samtale i et hjem f.eks. Sannsynligvis vil den ta opp alle lyder som den berømte kaffekoppen i bordet, og skraping av stoler osv. Jeg har ikke testet den med mikronfon. Testen er dermed mangelfull. Håper jeg får lånt den i morgen også, når jeg skal i gruppediskusjoner rundt faglige temaer, og i forelesningssal.

Videre.. Systemet er nok beregnet til å være stasjonært. Siden DA-20 er såpass stort. Comfort audio hevder at den skal monteres på veggen. Sannsynligvis er den tenkt brukt i klasserom. For meg.. hvis jeg hadde hatt den hjemme, hadde den vært koblet til radioen døgnet rundt. Der er den absolutt best av alle jeg har forsøkt, med suveren lyd.

Skuespillere

For noen år siden, satt jeg sammen med en kamerat. Vi så en film sammen. Etter at filmen var ferdig, utbrøt han en påstand: Fy så dårlige skuespillere det var i filmen. Gudene vet hva filmen het. Det har for meg vært en påstand som har fulgt etter meg noen år, etterfulgt av en minst like viktig spørsmål, hva er en god skuespiller? Eller rettere sagt, hva kjennetegner en god skuespiller? Siden den gang har jeg investert i over 300 filmer. Hver eneste gang har jeg stilt meg spørsmålet, Var det gode skuespillere i den filmen? OG hvofor vet jeg ikke hva en god skuespiller er? Jeg har lest mange reportasjer om skuespillere. Det var en skuespiller som jeg ikke har noe særlig sansen for, Juliette Lewis(jeg tror det var henne) som uttalte noe liknende: skuespill handler om å juge, og jeg er god til å juge. Juge for hva tenker jeg? Svaret er jo opplagt, for å få seerne til å tro på det hun gjør. Jeg fortsetter å se gjennom filmer, og stiller meg et nytt spørsmål, tror jeg på det skuespillerne gjør? Får de meg til å hate dem? Vekker de andre følelser gjennom kroppsspråket og ansiktsmimikk enn i direkte uttalte ord? Juliette Lewis er absolutt ikke sympatisk i “Natural born Killers”. Hun fikk meg til å mislike henne noe voldsomt. Med det nye spørsmålet i bakhodet, må jeg innrømme at jeg har begynt å like henne. Hun har lurt meg trill rundt. Jeg mislikte henne, da har hun fått fram de riktige følelsene hos meg. Paradoksalt nok må jeg like henne for det. Hun er en god skuespiller. Men ondskap er på en måte litt enkelt å gjennomskue i slike filmer. Ondskap er ikke så enkelt å oppdage i den virkelige verden. Attpåtil er ondskap, øyet som ser, mener jeg. Det en oppfatter som ondskap, er ikke det samme som en annen oppfatter det. Dessuten sendes forskjellige signaler til forskjellige personer. Men tilbake til filmene. En film jeg har sett flere ganger, er Capote. Det er en film om forfatteren Truman Capote som finner opp en ny skriveteknikk. Skuespilleren Phillip Seymour Hoffmann vant Oscar for sin rolletolkning. Igjen, her er skuespilleren flink, han tolker Capote som en lite sympatisk mann, veldig feminin med en rekke seksuelle undertoner. Kanskje han er homofil? Men det er mange som greier å få fram det bildet, han fikk Oscar for sin stemmeteknikk. Gjennom å studerer hvordan Truman Capote snakket, greier Hoffman å kopiere hans stemme. Det høres svært merkelig ut spør du meg. Hvorfor snakker jeg om disse tingene blir vel det egentlige spørsmålet? Kompisens uttalelse starter en prosess inni meg selv. Hva er en god skuespiller? I bakhodet vet jeg at det er en rekke gode skuespillere i det virkelige liv. Jeg merker at jeg har sett på teksten i så mange filmer, at jeg ikke har i tilstrekkelig grad klart å fokusere på ansiktet til skuespillerne. Filmer jeg virkelig elsker, er filmer som har handling, og ikke er så voldsomt opptatt av skuespillerprestasjonene i seg selv. Ingen er bedre enn Darth Vader, han har ikke ansiktsmimikk i det hele tatt. Han får deg automatisk til å hate han, bare på grunn av sine handlinger. Hvorfor er jeg opptatt av teksten? for å få med meg budskapet, hva som blir sagt. Er ikke kompisen min opptatt av det? Helt sikkert, men han er så stødig i engelsk, at det sikkert ikke er noe problem å glemme teksten littegrann innimella. Hvis jeg skulle sette meg ned å høre hva som ble sagt, hadde jeg sikkert også vært en kløpper i engelsk. Men poenget er altså, det er mye viktigere å høre hvordan ting blir sagt, enn hva som blir sagt. Kjennom kroppsspråk og ansiktsmimikk får skuespillerne fram følelser hos oss tittere. Tilsvarende er det i den virkelige verdenen. Din oppgave er å begeistre dine lyttere. Så hvordan gjør man det?

Felles kulturhistorie

I tidligere innlegg har jeg snakket om felles kultur i form av kommunikasjon, i dag vil jeg ta for meg mobbing. I en tidligere artikkel har jeg tatt for meg en rapport, og den forteller om at det er en sterk sammenheng mellom mobbing og hørselstap. Mange tunghørte jeg snakker med, forteller om “mobbing og alt det der”. Ingen orker å gå inn på detaljer. De som snakker om mobbingen, gidder jeg ofte ikke å høre på(i sosial setting). Hvorfor orker jeg ikke å høre på de? Det er en detalj jeg ikke har tenkt over tidligere. Kan det være at jeg er inneforstått med at mange tunghørte blir mobbet? Det er en selvfølge, og ingens historie er unik nok til å lytte til? Detaljene med å ha blitt utsatt for mobbing er kanskje irrelevante, det er bare slik det er? En svært uheldig men utrolig spennende tanke. Florerer det slik av mobbehistorier, at de blir uinteressante? Bare en til i mengden? Kan en forvente at dersom et tunghørt barn begynner i den offentlige skolen, vil det bli mobbet automatisk? Hvor sterk er egentlig sammenhengen mellom hørselstap og mobbing? For meg virker det slik som at “alle” blir mobbet. Det var hyggelig å møte en som ikke har blitt utsatt for det. Hva er det som kjennetegner henne? Jeg har mine mistanker, men passer seg ikke å sette det på trykk uten bevis. Er det slik at tunghørte har en felles kulturhistorie som omfatter mobbing? En vet hva det innebærer, hvilke følelser mobbing setter i sving, og hva det gjør med en. Men hvorfor snakker tunghørte ikke sammen om det? Er det fordi det er en historie full av vonde minner, og når tunghørte møtes vil de ha noen positive opplevelser sammen. Jeg bare tenker høyt nå. Felles kulturhistorie på hver sin del av landet, på tross av aldersforskjeller og bosted. Om man kan kalle det slik, vet jeg ikke helt, men det er iallefall en del av erfaringene det innebærer å være tunghørt, kan det virke som. Så.. legger systemet opp til at tunghørte skal bli mobbet? Til tross for at man vet at tunghørte blir mobbet på skolen, skal man synes det er helt greit å fortsette med mobbesystemet som blir styrt av inkluderingspolitikken til myndighetenee Noen kan kanskje si at det ikke er planlagt, men når en likevel kanskje oppdager at det er en sterk sammenheng mellom mobbing og hørselstap, hvorfor lar man det bare ligge? Andre vil si at det er holdningskampanjer på gang, og samtidig vil Bondevik sikkert si at mobbing er utryddet. Slik er ikke verden for den enkelte, det blir ikke nødvendigvis bedre, kun i politikernes fantasier spør du meg. Bevisstheten mellom denne sammenhengen, bør iallefall være tilstedet, slik at en kan rette tiltak mot systematisk mobbing, slik at det iallefall ikke blir med myndighetenes velsignelse. Well folkens.. nå skal jeg ut å feire.. god Jul. Skål for en felles mobbehistorie.. Tunghørte hadde ikke blitt så supre uten å bli mobbet!!!

Kultur-rot

Kan det kalles en kultur, når mange mennesker har samme kommunikasjonsatferd, men som ikke har hatt noe med hverandre å gjøre? En spennende problemstilling tenker jeg. For det første er atferden tilpasset de kommunikasjonsutfordringene som tunghørte står overfor. Og atter en gang. Ingenting gjelder for alle. Det er først når tunghørte møtes, at det kan kalles for en kommunikasjonskultur. Eller forresten, vi står oppe i et annen utfordring, den som kommer inn i et miljø der tunghørte ferdes, og tilpasser seg, altså adapterer andres ferdigheter å gjør dem til sine egne. Igjen, individet har ikke disse ferdighetene fra før, men endrer sine kommunikasjonsstrategier for å tilpasse seg omgivelsene. Dette gjør en da sannsynligvis for å bli akseptert i gruppen.(les G.H.Mead og E.Goffman). Nå står vi oppe i to problemstillinger, den første er at man tilpasser seg forholdene og tar i bruk de samme kommunikasjonsteknikkene uavhengig av hverandre. Den andre er at man tilpasser seg omgivelsene, og kopierer deres atferd. Spennende drøfting.

Det første som slår meg, er at en tunghørt som har levd i et hørende miljø, og ikke mestrer det veldig godt, sammenliknet med hørende, må på et eller annet vis gjøre et forsøk på å mestre sine omgivelser. De konkrete teknikkene er ikke aktuelt å ta opp nå, men heller gjøre et forsøk å sette lys på bakgrunnen for at en tunghørt kommunikasjonskultur kan oppstå. Det stilles ofte store krav til alle individer i en gruppe når man er i ungdsomsskolealder. De kravene er uformelle, men må mestres. Konsekvensen ved at disse kravene ikke mestres, kan bli sosial utstøting fra grupperingen, eller bannlyst om du vil. Dette dreier seg altså om for vår del, om å konsentrere seg om å lytte i så stor grad, at andre ferdigheter blir sekundært.
Dette gjør noe med selvinnsikten. Man vet at det er utfordrende å ikke høre, og derfor kan det være at en forsøker å tilpasse forholdene for andre tunghørte når man er i direkte kommunikasjon med de. Dette høres ut som en rosenrød historie, men vi handler ikke alltid korrekt selv om vi er med tunghørte. Det kreves samhandlingsferdigheten empati, og en del selvinnsikt. Når så tunghørte møtes, må man da lempe på kravene om atferd, fokuset ligger nok på å lytte, og at budskapet kommer fram, framfor andre ting. Dette kalles et avslappende miljø. Kommunikasjonskulturen vil da dreie seg om at budskapet kommer fram til avsender, ved at budbringer gjør seg behjelpelig ved å være forståelsesfull om det skulle bli brudd i kommunikasjonslinjen. Å gjenta sitt budskap blir dermed ingen skam. Ei heller å bruke andre kommunikasjonsteknikker som hjelpemiddel i tillegg til stemme. Da tenker jeg på tydlig kroppsspråk, overdrevent kroppsspråk, og tegn til tale. Kanskje er det her svaret ligger? Selvlært kompetanse gir innsikt i hvordan en skal opptre i samråd med andre likesinnede.
Den mer normerte(i et hørende miljø) er tyveri(ordet er korrekt, foregår hele tiden) av holdninger og ferdigheter og gjøre det til sitt eget blir da sekundær. Vi skal likevel ikke avvise denne teorien, sannsynligvis skjer disse prosessene parallelt. Men hvor den første tanken kan være mer primær for tunghørte. Noen gode tilbakemeldinger anyone?

Kultur

Kultur er et ord jeg i mange år hatet som pesten selv. Det er mange som har forsøkt å definere kultur, men enten blir definisjonen så vid at det ikke gir noen mening, eller så snever at den omfavner for lite. Her skal det absolutt ikke forsøkes på å gi noen definisjon på kultur. Derimot ønsker jeg å drodle litt rundt noen tanker vedrørende tunghørtes kultur… Har de noen felles kultur? Absolutt en veldig spennende tanke. Kommunikasjon er noe jeg har forsøkt å ta opp i masteroppgaven tidligere. Jeg har observert døve og hørende og tunghørte privat i mange år. Hva er det som egentlig skjer når tunghørte kommuniserer med hørende, og når de kommuniserer med likesinnede? Jeg var på HLFU`s julebord, fortalte hvem jeg var, og hva jeg drev med. Et spørsmål som dukket opp, forsker du på oss? Nei, svarte jeg, jeg har fri. Men mitt hode stopper aldri å tenke.. desverre.. Det var ved et tilfelle jeg hørte en dame si, fy for et bråk, etter at vi hadde vært på Dollys hele gjengen. Jeg observerer støyen veldig igjen på julebordet. Har ikke møtt makan til uro. Det var som en gjeng fra barnehagen. En stor barnehage. Nå må dere ikke tenke at jeg ser ned på gruppen, jeg forsøker bare å beskrive støynivået på en lettfattelig måte. Mine erfaringer viser seg å være litt feil, informantenes beskrivelser av hvordan tunghørte kommuniserer sammen viser seg å ikke holde mål. Først må en analysere situasjonen. Ved alle tilfeller satt vi 34-35 mennesker på flere langbord. Det var ikke mulig å se alle sammen. Og siden alle, absolutt alle hører dårlig, så overdøver vi hverandre for at samtalepartneren skal få med seg hva en sier. Selvfølgelig finner en andre løsninger også, som å snakke veldig tydelig, bruke tegnspråk som support osv. Vent litt… kultur snakket jeg om, har vi noen felles kjennetegn når tunghørte snakker sammen med andre tunghørte? Snakker vi tydeligere enn hørende? Har vi en god munnavlesningskultur? Hmm.. ikke verst.. vi har kanskje funnet noe. Tar vi hensyn? Gjør ikke hørende det da? Spennende. Mange er kanskje empatisk anlagt? Vi tar hensyn. Er det noe som kjennetegner tunghørte? At vi er gode på samhandlingsferdigheten Empati? Iallefall til andre tunghørte tenker jeg. Ikke alltid, vi har jo drifter og impulser vi også. Vi var altså inne i innestengte rom når dette meldte seg. Men hva med ute? Står vi i en ring da? Ja.. stort sett vil jeg si.. mange vil nok si det. Det er lettere å munnavlese. Kanskje har tunghørte en kommunikasjonskultur som er litt annerledes? Vi har noe felles på tross av…

Min første helg her i Trondheim, jeg var på fest med døve. Morsomt.. Tja.. jeg tror nesten jeg fikk litt panikk, halvdårlig i tegn som jeg er, og kjempeavhengig av munnavlesning. Her gikk samtalene på kryss og tvers og jeg hadde null oversikt. I tillegg gikk samtalen så raskt at jeg fikk noia.. Nå er jeg bedre enn da, og i morra blir jeg bedre enn i dag, så jeg har ikke dømt miljøet helt nord og ned. Men det minnet meg veldig om de hørendes måte å kommunisere på. Masse samtaler på en gang, ingen som man klarer å følge med på og så sitter man der.. lur.. ser på en som er grei å munnavlese, og får bare med seg halve samtalen. Dette med tunghørt kultur, skal jeg sannelig drodle mer på… Det er spennende merker jeg.

Lojalitet- Den sosiale mur i praksis

I utgangspunktet kan en tolke lojalitet fra flere forskjellige synsvinkler. Som hovedperspektiv, ser jeg på lojalitet i forhold til konflikter. Alle kommer opp i konflikter en eller annen gang. Mange ganger kan en velge å ta part, like gjerne kan en velge bort å ta parti med noen.

Lojalitet til seg selv, lojalitet til venner, lojalitet til samfunnet, er de tre nivåene jeg deler opp temaet på. Man kan si mye om lojalitet til andre, men en slipper utrolig mye bråk ved å være lojal mot seg selv. Ved å ikke blande seg inn, eller ta part slipper en oftest unna billigst i forhold til energibruk. Men de aller fleste vil forsøke å gjøre en selvstendig analyse av uroen, og ta part. Andre vil ta part av lojalitet til venner. Den siste er å være lojal i forhold til samfunnets lovet og regler.

La meg ta et eksempel… Et vindu er knust med en stein i skolegården. Alle elevene vet hvem som har gjort det. Lærerne ønsker å ta syndebukken. Ut i fra det kommer en opp i et utrolig komplekst spill med flere roller.

Sladreren er den som mener at det ikke er riktig at vinduer blir knust(Dette er det moralske og etisk riktige)

Den nøytrale vil holde seg unna, vil ikke fortelle læreren hvem som knuste vinduet.

Forsvareren. Den som blir sladret på, kan ha noen venner som benekter at han har gjort det. Sladreren lyver.

Alternativ A: Læreren vet ikke hvem han skal tro på. Læreren sitter overfor sladreren som forteller at A har gjort det. Læreren opplever at A benekter skyldsspørsmålet, og at B og C støtter A. Resultatet kan være at læreren ikke vet hvem han skal tro på. Det som skjer her er at sladreren vil bli utsatt for sosialt press fra ABC. Sladreren får ofte et stempel på seg, som gjerne kan vare hele livet. Konsekvensen kan være at vennskap ikke kan etableres. Det betyr i praksis at sladreren vil få gjennomgå i mange tilfeller. Person A vil derimot føle sosial støtte, uansett om han blir “dømt” eller ikke. Det er svært viktig, slikt sett kan det bli mindre energikrevende å være gjerningsmann enn sladrer. Det kommer an på ens sosiale nettverk. Men likevel vil det være energikrevende om han blir tatt.
Alternativ B: Læreren vet ikke hvem han skal tro på. Før det er flere som støtter sladreren. Da er det lett å ta syndebukken. Det vil sannsynlivis ikke komme noe sosialt press fra medelever. Det er flere som tar parti med sladreren enn A. Slikt sett bør en alltid vurdere hvilket nettverk en har, og hvor sterkt det er før en gjør noe galt. Mange vil sannsynligvis ikke vurdere det i det hele tatt, for som regel er det en impulshandling. Har en et svakt nettverk, gjør en det lurt å holde hodet lavt. Det spiller ingen rolle om du har moralsk og etisk rett, så lenge det er flere som støtter den andre enn deg selv. Den som har sluppet unna hele greia, er den som tier. Konflikter er energikrevende, og kan vare lenge. Så vær lojal mot deg selv og ingen andre. Ellers kan en komme i vanskeligere konflikter enn beregnet. Eller for all del.. følg strømmen.

Tunghørte kan få vansker med lojalitet til venner hvis de ikke opplever å ha et sterkt sosialt nettverk. Hvis en aldri blir bedt på besøk hjem til noen, vil det være vanskelig å oppleve vennskap som dypt og ektefølt. Alle barn trenger å lære at det finnes nyanser mellom riktig og galt. Foreldrene oppdrar gjerne barna sine intenst, slik at de skjønner forskjellen mellom riktig og galt. Barn vil oppleve konflikten mellom lojalitet til venner vs lojalitet til foreldrenes oppdragelse. Hvis vennenettverket er lite, vil foreldrenes oppdragelse vedvare, hvis nettverket er større og nærmere, vil de oppleve flere ganger det dilemmaet, og lære av det tidlig før de store konfliktene kommer i ungdomsårene. Det er her den viktigste oppdragelsen skjer. Det er for viktig læring som skjer i den perioden, til at spillet om lojalitet skal være nødvendig å lære på dette tidspunktet.

De tung ti bud, revidert

De tunghørtes ti bud. 

1. Det bør alltid være kun en som snakker om gangen.
2. Du bør stå eller sitte i en ring, slik at den tunghørte kan munnavlese.
3. Du bør markere før du skal snakke, slik at den tunghørte får flyttet øynene mot din munn.
4. Du bør unngå å holde handa foran munnen, bevege hodet, eller stille deg foran den som snakker.
5. Du bør utsette latter til setningen er ferdig.
6. Du bør vente med verbale innspill(kommentarer) til taleren er ferdig.
7. Det bør helst bare være en samtale om gangen i en gruppe.
8. Du bør redusere verbale lyder.
9. Du bør snakke i et passende tempo uansett humør.
10. Du bør unngå å lage annen støy.

Henger sammen

Jeg har nå skrevet noen artikler, og har lovet en til enda. Men den tar nok litt mer tid… Det er så viktig å være nøye på den. Men for de av dere som ikke har skjønt det, så henger alle teoriene mine tett sammen. En kan ikke årsaksforklare hvorfor ditt og hvorfor datt i en kronologisk rekkefølge. I mange tilfeller kan en spørre seg om hva som kom først, høna eller egget. Det er hvilket livssyn du har som ofte avgjør den problemstillingen. Når en skal avgrense noe, kan det bli utfordrende å ikke nevne en ting for å ikke skape forvirring ved å bare nevne det. En bør også gå inn på en nærmere forklaring slik at det er forståelig for leseren. Slikt sett vil det være noen hull noen ganger, men ved et senere tidspunkt skal jeg selvfølgelig tette hullene. Jeg synes det er veldig viktig å informere om hva jeg tenker selv om det blir litt stykkevis og delt. Mange tunghørte sitter vel der å føler seg unik, eller alene. Men jeg tror mange av oss er i samme suppa. Vi blir utsatt for de samme mekanismene, av det kommer det ofte mye av det samme resultatet i generelle trekk. En bør likevel ikke miste individperspektivet her, vi er forskjellige. Mange foreldre vil jobbe hardt for at de tunghørte elevene gjør det bra. Et eksempel er å snakke med foreldregruppa på skolen, evt enkelte foreldre, slik at de forklarer deres barn får en forståelse av at det er utfordrende.  Det er vanlig at folk snakker sammen, og med hørselshemmete barn i et miljø sammen, er det ekstra viktig at foreldre snakker sammen, og har gode relasjoner. Foreldre som også snakker mye med barna sine, kan bidra til å finne løsninger på problemstillinger, og slik sett gjøre barnet sitt sterkere. Et tunghørt barn, har ikke sjanse i havet i konkurransen med hørende. Individuelle positive egenskaper er ikke nok for et barn å hevde seg, det må foreldre, venner o.l til. I mange tilfeller kan hørselen være den viktigste sansen til å utvikle seg sosialt og intellektuelt. Det betyr ikke at barn som har lite hørselstap greier seg bra, og stort hørselstap greier seg dårlig, det er ikke så enkelt. Men det får jeg også komme tilbake til.

Energi

Energi var det første begrepet jeg kom borti i oppbyggingen av min hørselsteori. Jeg synes begrepet blir brukt svært lite.  Det var gjennom Freud jeg kom borti energi på universitetet i Tromsø. Vi mennesker bør betraktes som et energisystem. Vi forbruker energi hele dagen, fysisk som psykisk. Når vi forbruker energi gjennom bevegelse, tapper vi kroppen for energi. Når vi lærer noe, og når vi tenker veldig mye, tapper vi kroppen for energi. Har du tannverk, tapper du kroppen for energi(ved at kroppen jobber mot betennelsen, og at hjernen sender ut signaler, mottar og sender ut signaler(har mye å bearbeide)). Energimengden vi har er ikke konstant. Det er flere faktorer som påvirker vår daglige energimengde. Fysisk aktive mennesker har generelt mer energi enn lite aktive mennesker(Man kan selv trene seg opp til å få større energimengde). Matinntaket påvirker energimengden. Hvordan vi har sovet siste natta påvirker energimengden. Slikt sett kan det være utallige faktorer som spiller inn. Vi mennesker er likevel bygd slik at vi fint skal greie å komme gjennom en dag med både fysisk og sosial aktivitet. En har gjennom forskning for eksempel funnet ut at 45 minutter er passende tid for å oppnå maksimal læringseffekt.Etter det trenger gjerne elever en pause for å hente seg inn. Som jeg nevnte med dopamin her om dagen, vil elever hente seg inn ved å sosialisere i pausen.

Tunghørte og energi er slik jeg forstår det, en konstant energikrevende konsentrasjonsprøvelse. Først skal tunghørte elever konsentrere seg i 45 min, så skal de konsentrere(på grunn av støy) seg når de samtaler med andre. Så skal de konsentrere seg i 45 min til, så skal de konsentrere seg i sosialiseringsprosessen. Det kan tyde på at man tapper kroppen for energi hele veien. Den masteroppgaven jeg leste her om dagen, fortalte at mange tunghørte måtte sove etter skolen. Hvis det er slik at unge voksne tunghørte sover, i stedet for å være sosial og utvikle seg, vil det få konsekvenser for sosial og psykisk utvikling. Før helgen var det oppslag i Aftenposten at hørende elever er stresset. Stakkars sier nå bare jeg, tunghørte har hatt det samme i mange år og mange generasjoner. Tenking på problemer er utfordrende og energikrevende. Som jeg har nevnt ut i fra den sosiale mur, så må de som blir angrepet planlegge sine forsvar. Det er tenkning, som skal være unødvendig. -hvis du er en av de som bekymrer deg mye, så forbruker du mye energi på bekymringer. Hvis du er en av de som er mye sint inni deg, så er det veldig energikrevende. Dette vil nødvendigvis få konsekvenser for aktiviteter. Samtidig kan det være en måte å stimulere hjernen på. Et dilemma. Hvis en skal stanse uhensiktsmessig tenkning, bør en erstatte det med noe annet. Å være sosial med andre tunghørte kan være en slik strategi. Har du nok hørende eller tunghørte venner, er det sannsynligvis slik at du ikke nødvendigvis tenker så mye, men at du føler deg sosialt akseptert. Det reduserer behovet for tenkning, hjernen får nok aktivitet til å bearbeide opplevelsene(uten at det nødvendigvis er bevisst). Jeg vil de neste dagene gå inn for å se om jeg får presentert noen av teoriene til Atle Dyregrov(Jeg mangler boka, den ligger på lageret i Kongsvinger). Han er psykiater/psykolog tror jeg, han har vært veldig mye på  tv i det siste som ekspert på barn og psykisk helse. TV2 bruker han ganske ofte.

I går fikk jeg en mail av en kamerat. Vi diskuterer mye sammen vedrørende tunghørt problematikk, og jeg synes det er givende å sette i gang hjernecellene for å finne løsninger på utfordringer. Hvis noen vil debattere med meg aå ligger mailadressen på kontaktsiden “about”

Systematisk tilrettelegging for tunghørte

Nå er det tid for å  skrive litt om tilrettelegging. Mange av dere som leser dette kjenner nok til dette. Det er selvfølgeligheter for de tunghørte. Det heter i diskriminerings og tilgjengelighetsloven paragraf 9 at bygninger skal utformes universelt, det vil si at alle bygninger, også skal tilpasses tunghørte. Mange er veldig fokuserte på rullestolbrukere. Det er et synlig handikap, alle skjønner hvorfor rullestolbrukere må ha tilrettelegging. Hørselstap er et usynlig handikap, og ikke alle skjønner umiddelbart hvorfor man trenger tilrettelegging. Tidligere skrev jeg om at mange hørende, når de snakker med tunghørte alene, og i enerom så får de en forståelse av at tunghørte stort sett får med seg hva som blir sagt. Men straks det er flere i rommet, faller mange utenfor. De hørende får ikke alltid med seg det. Det er jo ikke mange biler her som er forstyrrende osv.. Nei, mange tenker ikke over at en selv er støyskaper. Det tunghørte trenger for å få med seg alt, er struktur, umenneskelig struktur. Jeg henviser til de tunghørtes ti bud. Med menneskelig støy som bakgrunnsfaktor for å forstå sammenhengen, går vi over til bygninger som jeg egentlig skal skrive om. Store rom er fyord for tunghørte. Store aulaer, store kantinaer, store klasserom, lange ganger, høye tak er det samme for tunghørte som å banne i kjerka for presten. Det skal ikke skje! Utfordringen er at det er flere handikap i den offentlige skole i dag. Du vet såkalt inkluderingspolitikk.  De andre handikapgruppene har fått til åpen løsning på skolene. All ære til dem. De har vært flinke å arbeide for at deres gruppe skal bli hørt. Tunghørte har kanskje ikke vært like flinke å synliggjøre deres behov. Men så er åpen løsning et stort problem for tunghørte. Åpen løsning innebærer ofte skyvedører, verste som finnes, eller egentlig praktisk når de er lukket, og forblir lukket. Men det er ille når de åpnes, og det er andre som prater utenfor. Derfor kan lydisolasjon av vinduer og dører og tynne vegger være en god ide. Kantinaer skal være store og romslige slik at rullestolbrukere kommer fram, det er riktig, men for oss tunghørte kan det være et mareritt. Store rom gir jo mye dårlig akustikk som passer bedre for sangere enn for oss. Helt konkret kan en hevde at operaen må være det dårligste rommet å snakke i for tunghørte. Nå tenker jeg at det står 20 mennesker på scenen og diskuterer, hvor en er tunghørt. Der bærer lyden ganske så godt. Det tunghørte trenger er rett og slett en antioperabygning. Små klasserom er diggbart. Lave tak er diggbart. Hesteskoplassering av bord er diggbart, men det må ikke være ti meter til den som skal munnavleses. Jeg tenker at hesteskoen bør begrenses til ti mennesker. Nå er jeg gammel, elever idag skal samarbeide mye mer sammen. Gruppene bør bestå av 3 mennesker spør du meg(hvis 3 andre er lett å munnavlese og strukturert i samhandlingen, kan det være 4 totalt). Det bør ikke være andre grupper i nærheten når tunghørte bedriver gruppearbeid. Gruppen bør ikke sitte 3 stk etterhverandre, men 3 stk overfor hverandre. Skoletimene bør være på 30-35 minutter fordi mye konsentrasjon er krevende for tunghørte(les dopamin), pausene bør være lengere, altså mer tid til å hente seg inn, mer tid til å sosialisere.  Dette vil bidra til å lette inkluderingen av tunghørte faglig. Sosialt har vi noen utfordringer ennå. Som nevnt over er ofte ikke skolens bygninger slik jeg beskriver de bør være. Det skaper utfordringer for den sosiale inkluderingen. Regjeringen har snakket noe om at tunghørtes klasser kan ha friminutter på et annet tidspunkt enn andre, jeg tenker herregud for et møl. Tanken er god, men det skaper begrensninger for å bli kjent med andre enn klassen. Mange ganger kan det være utfordrende for tunghørte å få tilhørighet i klassen, slik at yngere medelever kan være en god support. Totalt sett kan det gi større isolasjon på sikt. -det er iallefall et dilemma, man vanskelig kan ha noe fasitsvar på hva som er riktig. Dilemmaer er det tunghørte ofte kommer opp i, det kan være vanskelig å stå opp for sin sak.  Lykke til. Det blir iallefall kostbart.  I morra skal jeg skrive om energi.. Det fortjener en liten oppmerksomhet.