Jeg har nå skrevet noen artikler, og har lovet en til enda. Men den tar nok litt mer tid… Det er så viktig å være nøye på den. Men for de av dere som ikke har skjønt det, så henger alle teoriene mine tett sammen. En kan ikke årsaksforklare hvorfor ditt og hvorfor datt i en kronologisk rekkefølge. I mange tilfeller kan en spørre seg om hva som kom først, høna eller egget. Det er hvilket livssyn du har som ofte avgjør den problemstillingen. Når en skal avgrense noe, kan det bli utfordrende å ikke nevne en ting for å ikke skape forvirring ved å bare nevne det. En bør også gå inn på en nærmere forklaring slik at det er forståelig for leseren. Slikt sett vil det være noen hull noen ganger, men ved et senere tidspunkt skal jeg selvfølgelig tette hullene. Jeg synes det er veldig viktig å informere om hva jeg tenker selv om det blir litt stykkevis og delt. Mange tunghørte sitter vel der å føler seg unik, eller alene. Men jeg tror mange av oss er i samme suppa. Vi blir utsatt for de samme mekanismene, av det kommer det ofte mye av det samme resultatet i generelle trekk. En bør likevel ikke miste individperspektivet her, vi er forskjellige. Mange foreldre vil jobbe hardt for at de tunghørte elevene gjør det bra. Et eksempel er å snakke med foreldregruppa på skolen, evt enkelte foreldre, slik at de forklarer deres barn får en forståelse av at det er utfordrende. Det er vanlig at folk snakker sammen, og med hørselshemmete barn i et miljø sammen, er det ekstra viktig at foreldre snakker sammen, og har gode relasjoner. Foreldre som også snakker mye med barna sine, kan bidra til å finne løsninger på problemstillinger, og slik sett gjøre barnet sitt sterkere. Et tunghørt barn, har ikke sjanse i havet i konkurransen med hørende. Individuelle positive egenskaper er ikke nok for et barn å hevde seg, det må foreldre, venner o.l til. I mange tilfeller kan hørselen være den viktigste sansen til å utvikle seg sosialt og intellektuelt. Det betyr ikke at barn som har lite hørselstap greier seg bra, og stort hørselstap greier seg dårlig, det er ikke så enkelt. Men det får jeg også komme tilbake til.
oktober 16, 2009 kl. 11:24 am |
Jeg følger med på bloggen din, synes mye av det som du skriver er interessant selv om jeg ikke alltid kommenterer på hvert eneste innlegg. Ta den tiden du trenger, ventetiden blir vel verdt det når jeg får lest dine innsiktfulle innlegg.
oktober 16, 2009 kl. 11:26 am |
Det er kjempehyggelig å høre…
oktober 19, 2009 kl. 5:11 pm |
Følger med, selv om jeg ikke kommenterer! Keep it up!
oktober 19, 2009 kl. 7:49 pm |
Jeg er ikke like konsekvent positiv som de andre kommentatorene her, muligens fordi jeg er født skeptiker eller kanhende fordi drillinga i vitenskapelig metode og fokuset på objektivitet sitter dypt i meg. Jeg har imidlertid ingen flotte grader eller titler å slå i bordet med selv om jeg har studert forskjellige samfunnsfaglig teori i flere år.
Å øke bevisthet og kunnskap om handikappedes kår er ekstremt viktig, og spesielt den psykososiale siden er et felt som på mange måter er ignorert av interesseorganisasjoner og “øvrigheta”. Det er derfor meget prisverdig å prøve å sette fokus på området, men å gjøre seg selv til autoritet på et slikt komplisert fagområde krever virkelig at man har dyp innsikt og kunnskap om det man snakker om, hvis ikke risikerer man et veldig hardt fall om ikke analyse og metode er gjennomført til punkt og prikke.
Du slår deg løs med sosialiseringsteori og andre forholdsvis velkjente forklaringsmodeller innenfor det samfunnsfaglige og psykologiske området, men jeg har en ubehagelig opplevelse av at du ikke fremviser nødvendig dyppløyende og gjennomført analyse, noe som faktisk er selve grunnpilaren i all forskning og det første man lærer på universitetet. En svært høy grad av selvinnsikt og objektivitet er også en nødvendighet før en overhodet kan tenke på å bedrive “forskning”. Det er også særs viktig å ha i mente at du bare er én stemme og bør være forsiktig med hvilke påstander du kommer med om en stor og relativt uensartet gruppe. I det minste tydeliggjøre at dette er dine personlige teorier og grublerier som har begrenset vitenskapelig fundament. Artiklene dine flommer over av generaliseringer, ufullstendige analyser, forklaringsmodeller og “sånn-er-det” påstander, kastet sammen i ei smørje med vage referanser/henvisninger til din mastergrad/oppgave (noe som faktisk ikke gjør deg til en automatisk autoritet) som virker å være ditt formelle alibi for å fremsette teorier innenfor hørselshemmede og psykososiale forhold.
Det er kjempeflott at du interesserer deg for, og vil jobbe med dette spesifike feltet, men som voksen, velutdannet, hørselshemmet og bevist mann, har du et ansvar for å ikke spre teorier uten tilstrekkelig faglig basis. Man fremsetter ikke uferdige, sammenraskede bruddstykker, men fremsetter derimot godt formulerte, gjennomtenkte teorier, med en gjennomført analyse i bunn og med god, leselig tekstformatering. Hadde dette vært hvilken som helst blogg, hadde dette ikke vært noe problem. Du har imidlertid helt fra begynnelsen tatt på deg en kappe av faglig autoritet, men du kan ikke på ene siden hevde faglig autoritet og samtidig ignorere resten av suppa, de formelle kravene, ja vitenskapelig objektivitet og metode.
oktober 20, 2009 kl. 9:16 am |
Jeg ser din tanker, og ber deg legge merke til at dette er ingen avhandling. Det er en fritidsgesjeft som jeg koser meg virkelig med. Straks jeg skal skrive avhandling, så skal jeg ha betalt. Som du sikkert har lagt merke til er det en rekke problemstillinger jeg tar opp. Kanskje får du ikke dette til å gå i hop. Jeg er klar over problemstillingen. Jeg vil heller legge fram noen tanker, å se om mennesker jeg kjenner seg igjen, framfor å skaffe seg faglig anerkjennelse av deg… Jantelovens håndhevere er mange, og stiller de for store krav, gidder jeg rett og slett ikke spre tanker. Såvidt jeg vet er det ikke noen andre som gidder det heller. At du er kritisk sett i fra et faglig perspektiv har jeg stor forståelse for. Jeg har lagt meg på et svært lavt nivå, med tanke på praktisk forståelse av problemstillingene. Beskrive kjente temaer for mange. Det verste er kanskje at mange ikke har ord på de problemstillnigene jeg tar opp. Det er viktig å bidra at mange skaper seg innblikk i problemstillningene. Om det er egnes eller andres. Det viktige er å skape aksept for at det er mye som ligger der ute, men ingen individer har alt jeg skriver om… Det må komme fram på et vis.. Jeg kan ikke forske fram alt.. Det er på tide at noen ser at dette er kunnskap som skape grobunn for videre forskning. Finner en det der ute.. Senest i dag har jeg fått tilbakemelding om at det er tankevekkende det jeg skriver. Den dagen jeg beveger med så langt i fra det hørselshemmede miljøet, at jeg skriver så faglig tungt at ingen har nytte av å lese det, har jeg heller ingenting med denne saken å gjøre. Det er ikke nødvendig å lese bloggen om du ikke har behov for mine tanker. Fortsett å vær skeptiker, det er sunt..
oktober 20, 2009 kl. 4:06 pm |
Hiver meg på jeg også. Jeg ser og leser det du skriver i svaret til Sindre og er i og for seg helt enig. Selvsagt skal du kunne skrive personlig og generelt om et tema. Men det er ikke det du gjør.
Tidligere har jeg skrevet at du generaliserer for mye. Du skriver “tunghørte” og skriver på en sånn måte at man får inntrykk av at det gjelder alle tunghørte.
En ting er ganske sikkert for meg, og det er at jeg er tunghørt og jeg kjenner meg ikke igjen i dine beskrivelser. Faktisk så opplever jeg her at du stigmatiserer meg. Dette fordi du tar ikke høyde for at vi er mange forskjellige mennesker som er tunghørte. Noen av oss har faktisk knukket den sosiale koden og har det veldig bra som tunghørte.
På samme måte som du får positive tilbakemeldinger når du skriver her, så risikerer jeg å få negative når du skriver sånn på denne siden. Heldigvis for meg er det ikke så mange som vet om denne bloggen. Jeg synes det er trist at jeg tenker sånn. Nettopp fordi du har rett til å skrive du også.
Men du må slutte å bruke den generelle termen “tunghørt”. Du må moderere deg. Feks si “noen tunghørte”, “noen personer med nedsatt hørsel”, “noen barn med nedsatt hørsel”.
Alternativt kan du være ærlig og fortelle/skrive i jeg-form! Det er mye mer troverdig og da har du legitimitet til å si det meste! Hvis dette ikke angår deg selv som person, og du heller ikke skal skrive som “forsker”, vel da synes ikke jeg du har rett til å sitte her og generalisere.
Skal du allikevel skrive bør du respektere oss andre nok til å moderere deg mer enn det du gjør idag.
-movale-