Kan det kalles en kultur, når mange mennesker har samme kommunikasjonsatferd, men som ikke har hatt noe med hverandre å gjøre? En spennende problemstilling tenker jeg. For det første er atferden tilpasset de kommunikasjonsutfordringene som tunghørte står overfor. Og atter en gang. Ingenting gjelder for alle. Det er først når tunghørte møtes, at det kan kalles for en kommunikasjonskultur. Eller forresten, vi står oppe i et annen utfordring, den som kommer inn i et miljø der tunghørte ferdes, og tilpasser seg, altså adapterer andres ferdigheter å gjør dem til sine egne. Igjen, individet har ikke disse ferdighetene fra før, men endrer sine kommunikasjonsstrategier for å tilpasse seg omgivelsene. Dette gjør en da sannsynligvis for å bli akseptert i gruppen.(les G.H.Mead og E.Goffman). Nå står vi oppe i to problemstillinger, den første er at man tilpasser seg forholdene og tar i bruk de samme kommunikasjonsteknikkene uavhengig av hverandre. Den andre er at man tilpasser seg omgivelsene, og kopierer deres atferd. Spennende drøfting.
Det første som slår meg, er at en tunghørt som har levd i et hørende miljø, og ikke mestrer det veldig godt, sammenliknet med hørende, må på et eller annet vis gjøre et forsøk på å mestre sine omgivelser. De konkrete teknikkene er ikke aktuelt å ta opp nå, men heller gjøre et forsøk å sette lys på bakgrunnen for at en tunghørt kommunikasjonskultur kan oppstå. Det stilles ofte store krav til alle individer i en gruppe når man er i ungdsomsskolealder. De kravene er uformelle, men må mestres. Konsekvensen ved at disse kravene ikke mestres, kan bli sosial utstøting fra grupperingen, eller bannlyst om du vil. Dette dreier seg altså om for vår del, om å konsentrere seg om å lytte i så stor grad, at andre ferdigheter blir sekundært.
Dette gjør noe med selvinnsikten. Man vet at det er utfordrende å ikke høre, og derfor kan det være at en forsøker å tilpasse forholdene for andre tunghørte når man er i direkte kommunikasjon med de. Dette høres ut som en rosenrød historie, men vi handler ikke alltid korrekt selv om vi er med tunghørte. Det kreves samhandlingsferdigheten empati, og en del selvinnsikt. Når så tunghørte møtes, må man da lempe på kravene om atferd, fokuset ligger nok på å lytte, og at budskapet kommer fram, framfor andre ting. Dette kalles et avslappende miljø. Kommunikasjonskulturen vil da dreie seg om at budskapet kommer fram til avsender, ved at budbringer gjør seg behjelpelig ved å være forståelsesfull om det skulle bli brudd i kommunikasjonslinjen. Å gjenta sitt budskap blir dermed ingen skam. Ei heller å bruke andre kommunikasjonsteknikker som hjelpemiddel i tillegg til stemme. Da tenker jeg på tydlig kroppsspråk, overdrevent kroppsspråk, og tegn til tale. Kanskje er det her svaret ligger? Selvlært kompetanse gir innsikt i hvordan en skal opptre i samråd med andre likesinnede.
Den mer normerte(i et hørende miljø) er tyveri(ordet er korrekt, foregår hele tiden) av holdninger og ferdigheter og gjøre det til sitt eget blir da sekundær. Vi skal likevel ikke avvise denne teorien, sannsynligvis skjer disse prosessene parallelt. Men hvor den første tanken kan være mer primær for tunghørte. Noen gode tilbakemeldinger anyone?
