For noen år siden, satt jeg sammen med en kamerat. Vi så en film sammen. Etter at filmen var ferdig, utbrøt han en påstand: Fy så dårlige skuespillere det var i filmen. Gudene vet hva filmen het. Det har for meg vært en påstand som har fulgt etter meg noen år, etterfulgt av en minst like viktig spørsmål, hva er en god skuespiller? Eller rettere sagt, hva kjennetegner en god skuespiller? Siden den gang har jeg investert i over 300 filmer. Hver eneste gang har jeg stilt meg spørsmålet, Var det gode skuespillere i den filmen? OG hvofor vet jeg ikke hva en god skuespiller er? Jeg har lest mange reportasjer om skuespillere. Det var en skuespiller som jeg ikke har noe særlig sansen for, Juliette Lewis(jeg tror det var henne) som uttalte noe liknende: skuespill handler om å juge, og jeg er god til å juge. Juge for hva tenker jeg? Svaret er jo opplagt, for å få seerne til å tro på det hun gjør. Jeg fortsetter å se gjennom filmer, og stiller meg et nytt spørsmål, tror jeg på det skuespillerne gjør? Får de meg til å hate dem? Vekker de andre følelser gjennom kroppsspråket og ansiktsmimikk enn i direkte uttalte ord? Juliette Lewis er absolutt ikke sympatisk i “Natural born Killers”. Hun fikk meg til å mislike henne noe voldsomt. Med det nye spørsmålet i bakhodet, må jeg innrømme at jeg har begynt å like henne. Hun har lurt meg trill rundt. Jeg mislikte henne, da har hun fått fram de riktige følelsene hos meg. Paradoksalt nok må jeg like henne for det. Hun er en god skuespiller. Men ondskap er på en måte litt enkelt å gjennomskue i slike filmer. Ondskap er ikke så enkelt å oppdage i den virkelige verden. Attpåtil er ondskap, øyet som ser, mener jeg. Det en oppfatter som ondskap, er ikke det samme som en annen oppfatter det. Dessuten sendes forskjellige signaler til forskjellige personer. Men tilbake til filmene. En film jeg har sett flere ganger, er Capote. Det er en film om forfatteren Truman Capote som finner opp en ny skriveteknikk. Skuespilleren Phillip Seymour Hoffmann vant Oscar for sin rolletolkning. Igjen, her er skuespilleren flink, han tolker Capote som en lite sympatisk mann, veldig feminin med en rekke seksuelle undertoner. Kanskje han er homofil? Men det er mange som greier å få fram det bildet, han fikk Oscar for sin stemmeteknikk. Gjennom å studerer hvordan Truman Capote snakket, greier Hoffman å kopiere hans stemme. Det høres svært merkelig ut spør du meg. Hvorfor snakker jeg om disse tingene blir vel det egentlige spørsmålet? Kompisens uttalelse starter en prosess inni meg selv. Hva er en god skuespiller? I bakhodet vet jeg at det er en rekke gode skuespillere i det virkelige liv. Jeg merker at jeg har sett på teksten i så mange filmer, at jeg ikke har i tilstrekkelig grad klart å fokusere på ansiktet til skuespillerne. Filmer jeg virkelig elsker, er filmer som har handling, og ikke er så voldsomt opptatt av skuespillerprestasjonene i seg selv. Ingen er bedre enn Darth Vader, han har ikke ansiktsmimikk i det hele tatt. Han får deg automatisk til å hate han, bare på grunn av sine handlinger. Hvorfor er jeg opptatt av teksten? for å få med meg budskapet, hva som blir sagt. Er ikke kompisen min opptatt av det? Helt sikkert, men han er så stødig i engelsk, at det sikkert ikke er noe problem å glemme teksten littegrann innimella. Hvis jeg skulle sette meg ned å høre hva som ble sagt, hadde jeg sikkert også vært en kløpper i engelsk. Men poenget er altså, det er mye viktigere å høre hvordan ting blir sagt, enn hva som blir sagt. Kjennom kroppsspråk og ansiktsmimikk får skuespillerne fram følelser hos oss tittere. Tilsvarende er det i den virkelige verdenen. Din oppgave er å begeistre dine lyttere. Så hvordan gjør man det?
